Elina Veidung Johnson ble født 5. november 1994 i Bergen. Hun var eldst i søskenflokken på tre, med 2 år yngre Petter og 5 år yngre Jørgen (meg) som minstemann. Gjennom oppveksten var hun en snill, positiv og aktiv jente. Hun ville gjerne være med på mest mulig. I 1. klasse begynte hun på skøyteskole, Hun spilte fotball på klasselaget, «Brann 94», og om vinteren likte hun å stå på slalåm og gå turer på langrenn. Elina var veldig glad i musikk. Elina var med i skolekoret, og var ikke redd for å synge for full kraft. Hun kunne også alle tekstene på rams. Hun fikk en gang i uken pianotimer hjemme av Åse Marie, som var en flink musikkstudent. Hun gikk også på tennis, og det siste halvåret danset hun ballett på skolefritidsordningen.

Hun var en omsorgsfull og god søster. Da Elina bare var 7 år sa hun til Cathrine (mamma) «Hvis det begynner å brenne hos oss må dere redde ut Jørgen først – for han har levd så kort.», jeg var da 2 år. Elina var også tidlig omtenksom når det gjaldt andre barn. Mamma har fortalt meg om en episode der de skulle samle inn gaver til barn i Romania. Mamma hadde da funnet frem kosedyr som vi ikke lekte med og som ikke var blant favorittene. Elina hadde da funnet frem flere og sagt «De må jo få noen av de fine også.». Hun var også veldig opptatt av en liten jevnaldrende jente, Victoria Elizabeth som vokste opp i en SOS barneby i Sør Amerika og som familien vår var SOS faddere for. Denne gode evnen til å sette andre foran i sitt eget liv skulle dessverre snart bli satt på en ekstra prøve.

Skituren som var nevnt i prologen, var i januar 2004. Den påfølgende dagen dro Elina og mamma til legen. Legen fattet mistanke om at dette kanskje kunne være sjeldent, og sendte de videre til røntgen på Haraldsplass Diakonale Sykehus. Resultatene kom raskt og i løpet av få dager ble det konstatert at Elina hadde en spesiell type benkreft, osteogent sarkom. Diagnosen kom som lyn fra klar himmel. Dette medførte et intensivt behandlingsopplegg. Først cellegift-kurer for å prøve å få svulsten til å kapsle seg inn, og deretter en stor operasjon for å fjerne svulsten i ankelen. Så var det nye harde cellegiftkurer på rad og rekke. Elina var ferdig med behandlingsperioden like før julen i 2004, men den 22. desember, to dager før julaften, får Elina og familien vite at kreften hadde spredt seg til lungene. Prognosene var med det blitt mye dårligere. To dager etter julaften rammet tsunamien i Asia.

Tsunamien ble skapt av en rekke undersjøiske jordskjelv som ble utløst i 2004 den 26. desember. Jordskjelvene ble skapt ved at to tektoniske plater, Burma-platen og India-platen, traff hverandre. Det aller første jordskjelvet var også det sterkeste, og målte en styrke på hele 9,3 på Richters-skala. Episenteret var vest for øyen Sumatra i Indonesia. Dette skjelvet skapte flere enorme tsunamibølger som skylte over øyene i Bengalbukta og kystområder i Malaysia, Thailand, Indonesia, Sri Lanka, Maldivene og India.

Energien som ble utviklet mellom de to tektoniske platene er anslått til å tilsvare energien til flere titusen hiroshimabomber. Derfor er det ikke vanskelig å forstille seg at lite kunne stå imot den enorme kraften til tsunamien. Hus, infrastruktur og hele kystlinjer ble skylt vekk. Videre ble alt sammen kvernet i malstrømmer på vei ut til havet igjen. Hele kystbyer og utallige menneskeliv gikk tapt under tsunamien. Det er kalkulert at rundt 230,000 mennesker døde som følge av tsunamien. Dette gikk ekstra hardt utover fiskenæringen, ettersom svært mange fiskere døde og fiskebåtene ble ødelagt.

Pondicherry, en kystby i India, var en av byene som ble hardt rammet av tsunamien. Her var bølgene opptil 4 meter høye og 25 kilometer av kystlinjen ble påvirket. Innbyggerne langs kysten livnærte seg i all hovedsak på fiske og jordbruk. De ble sterkt rammet av tsunamien, ettersom hjemmene og båtene deres ble ødelagt. Selve livsgrunnlaget ble i løpet av timer nådeløst tatt vekk fra dem. Det var i Pondicherry Elinas hjelp skulle ende opp; noe jeg kommer tilbake til senere i oppgaven.

Tsunamien i 2004 fikk mye oppmerksomhet i norske medier. Det ble nok ekstra mye mediedekning fordi 84 norske turister omkom. I tillegg var dette en naturkatastrofe som rammet svært mange land og enormt mange omkomne, det var også et skadeomfang på flere titalls milliarder kroner.

For å oppsummere: Tsunamiens skadeomfang varierte mye fra sted til sted i de landene som ble rammet. Dette skyldes faktorer som hvor mange bølger som traff de ulike områdene, høyden på bølgene, befolkningstetthet i områdene, men også topologiske og geografiske forskjeller i områdene som gjorde noen mer utsatt enn andre. Antallet døde var også påvirket av andre årsaker som f.eks. antall turister på strendene.

Etter Tsunamien fulgt en lang periode med oppbygging etter de store ødeleggelsene.

Elina fulgte med på de fryktelige reportasjene på TV. «Elina ble umiddelbart engasjert. Hun ville hjelpe barna som ble rammet av tsunamien, og viljen til å hjelpe ble bare sterkere etter hvert som hun ble sykere» sier mamma. Mamma forteller videre at Elinas engasjement for å hjelpe barna etter naturkatastrofen, også var til hjelp for familien for å takle denne ellers så tunge perioden. Elina fant noe meningsfullt i alt det meningsløse. Hun bakte de beste sjokoladekaker, perlet armbånd og laget fine kort som hun solgte. Det ble arrangert filmkvelder og oppfinnsomheten var stor for å finne nye måter å skaffe penger på. Elina ville til og med selge skolesekken sin på Finn.no for å gi pengene videre. Sedler og mynter samlet hun i et fint pyntet skrin. Ryktet om det hun foretok seg spredte seg og hun fikk stadig nye bestillinger og flere bidrag til pengeskrinet.

Hjemme hos oss føltes det også som om en Tsunami hadde herjet og det ble et stort og sårt savn etter at Elina sovnet stille inn 1. påskedag. Tilbake stod pengeskrinet og Elina´s ønske om at pengene skulle glede noen som virkelig trengte det. Elina ville at pengene skulle gå til SOS barnebyers arbeid. I regi av SOS barnebyer kom så prosjektet med etablering av en ny barneby i det katastroferammede Pondicherry. Familien min følte umiddelbart at dette var et formål helt i tråd med det Elina ønsket seg. Innsamlingen Elina startet fortsatte å vokse lenge etter at hun selv måtte ta farvel. Det var mange både kjente og ukjente som ville støtte opp om innsamlingen. Mange små venner og venninner laget sine egne innsamlinger. Det ble etter hvert mye penger og sånn ble det til at et av husene i den nye barnebyen ble hetende "Elina´s hus".

"Det viktigste i livet er å ha noen å være glad i og at noen er glad i deg" sa Elina.

Familien min og jeg fikk i 2008 besøke barnebyen og møte familien som bodde i Elina´s hus. Da kunne vi med egne øyne se smil og glede hos barna. De samme barna som bare få år tidligere hadde opplevd den verst tenkelige katastrofe og plutselig var veldig alene. Nå hadde de trygge rammer, et hjem og en familie å høre til. Elina ble kåret til årets ildsjel i 2008 og prispengene gikk også til prosjektet